Mitt livs kamp

Ja, nå begynner jeg å bli temmelig lei.
Lei, fordi jeg veit at spiser jeg det eller det eller det, går jeg opp i vekt.
Lei, fordi skal jeg klare å gå ned i vekt og holde meg der, MÅ jeg spise sundt og trene regelmessig, og på ingen måte finne på å gjøre noe annet.
Lei av å tenke på mat døgnet rundt. Ikke bare fordi jeg er så glad i mat, men jeg må alltid tenke på at jeg må spise riktig.
Lei, fordi mine blodprøver faktisk er kjempefine, så hvorfor ser det ut som det motsatte?
Lei, fordi jeg nå i snart en hel måned ikke har smakt en godisbit og likevel ha klart å gå litt opp i vekt.
Lei, lei, lei, fordi jeg virkelig ønsker å kunne spise et helt normalt og sundt kosthold, med litt kos i helgene. men vet at da går jeg opp i vekt.
Lei, fordi jeg ikke er treningsnarkoman.

Så hva skal jeg gjøre? Jeg orker ikke tenke på dette døgnet rundt lenger. Jeg blir gal, sur og kje. Det går ut over mitt humør, og snart klarer jeg ikke å skjerpe meg blandt venner og familie lenger heller. Jeg kommer ikke til å gi helt opp. (Tror jeg). Jeg kommer til å kjempe det jeg klarer, men jeg er bare 24 år, og det virker helt uvirkelig fra min side, å måtte kjempe i nesten 76 år til. Det klarer jeg ikke. Men jeg MÅ jo. Gjør jeg det ikke, vil jeg mest sannsynlig ende opp som et 500 kilos troll som kommanderer familien til pleie og mate meg. Det virker ikke usannsynlig, da jeg klarer å gå opp i kilo bare av å sniffe litt ekstra hardt på kjøkkenet.

Så hva skal jeg gjøre? Jeg har prøvd nesten alt.
Sultekurer, pulverkurer, alle mulige slankekurer, jeg har til og med prøvd å stikke fingrene i halsen etter et måltid. Så hadde jeg fått til det hadde jeg nok mest sannsynlig blitt bullemiker. Jeg har også prøvd Grethe Roede og Atkins. Og så klart går jeg ned i vekt. Men jeg klarer desverre ikke å følge en kur resten av livet. Så da jeg gir meg med de nevnte, går jeg opp alt sammen igjen og gjerne noen kilo til.
Mitt siste håp nå er Overvektspoliklinikken. Der begynte jeg for to år siden, da jeg var på mitt største. Klarte ved hjelp av å endre en del på kostholdet mitt kombinert med aktivitet å gå ned over 20 kilo til jul 2006. Men etter det begynte det å bli hardere og vanskeligere å gå ned, så motivasjonen forsvant. Så i dag er jeg mentalt tilbake på begynnelsen og kjemper og kjemper inne i den onde sirkelen. Derfor er jeg lei!

Nok jamring fra min side, men jeg må bare få det ut. Mitt siste håp er et kirurgisk inngrep. Men dette skal jeg bruke god tid på før jeg tar den endelige avgjørelsen. For jeg har tre år igjen som jeg får oppfølging av overvektspoliklinikken. Så jeg fortsetter kampen min. Kanskje er jeg heldig og lykkes, kanskje ikke. Men kjempe skal jeg!